Vi utformer spørreskjemaer, analyserer data og leverer innsikt uten behov for å justere metodene våre betydelig. Men hva gjør vi når målgruppen plutselig er en helt annen enn det vi er vant med? Denne utfordringen møtte vi i Opinion, da vi fikk i oppdrag å kartlegge barn og unges medievaner, helt ned til toåringer. For å være ærlig; denne utfordringen fikk meg til å svette litt.
Sammen med oppdragsgiver utarbeidet vi en liste over spørsmålene vi ønsket svar på. Deretter gjennomførte vi samtaler med barn i ulike aldre for å forstå hvordan de oppfattet spørsmålene, og hvordan vi kunne tilpasse dem. Denne kunnskapen brukte vi som grunnlag for utformingen av spørreskjemaet.
Her er de tre viktigste punktene vi lærte:
Spørsmål for liten, spørsmål for stor
Det ble raskt åpenbart at det ikke var realistisk å forvente at de yngste barna kunne gi fullgode svar på egen hånd. For å sikre at vi fikk de svarene vi trengte, valgte vi å dele respondentene inn i tre aldersgrupper, hver med sin egen tilnærming:
- 2-5 år: I denne aldersgruppen lot vi foreldrene svare på vegne av barna.
- 6-9 år: Barnet kunne her delta mer aktivt i svarene, men med hjelp fra en forelder. Forelderen kunne forklare eller utdype spørsmålene slik at barnet forstod, men det var barnet som svarte.
- 10-15 år: Barnet svarte selv. I denne alderen er språkforståelsen bedre utviklet, og vi kunne tilpasse spørsmålene slik at de var tilpasset barnets nivå uten veiledning fra en voksen.
Det enkle er ofte det beste
Ord og begreper som virker intuitive for voksne, kan være uforståelige for barn. Det kan være lett å overvurdere barns forståelse av voksenes daglige uttrykk, men det viste seg ofte at vi måtte forenkle mer enn vi tror. Vi antok for eksempel at ordet «podkast» var kjent for dem, men da vi testet dette i samtaler med barn, oppdaget vi at mange ikke visste hva det betydde.
I de tilfellene vi målte noe som var ukjent for mange barn, benyttet vi et filterspørsmål for å avdekke om de forstod begrepet. I tilfellet med podkast stilte vi først spørsmålet: “Vet du hva en podkast er?” Deretter målte vi det vi faktisk lurte på.
Barn har også en annen tidsforståelse enn voksne, noe som kan gjøre det utfordrende å måle bruksfrekvens. Et eksempel fra egen barndom: En barndomskompis av meg hadde vansker med å skille mellom «i går» og «i morgen». Fremfor å spørre barn om hvor ofte de hører på podkast, eller når de sist gjorde det, spurte vi heller om de lyttet til podkast i går (noe min barndomskompis ikke hadde klart å besvare alene).
Fra skala til symbol
Skalaspørsmål som “i hvor stor eller liten grad er du enig…” er en utbredt formulering i mange undersøkelser. Men for mange barn er dette en uforståelig spørsmålsformulering.
Vi brukte derfor symboler som tommel opp og tommel ned. Dette var mer forståelig for barna. Selv om dette resulterte i mindre nyanserte svar, fikk vi mer pålitelige data.
Å tilpasse kvantitative undersøkelser til barn krever at vi tenker nytt om metode og språk. Det handler ikke utelukkende om å forenkle spørreskjemaene, men også om å forstå barnas kognitive evner og tilpasse oss deres måte å oppfatte verden på.
Annonse
Annonse
